Motorsykkelkjedet kjører med tannhjul. Selv om materialkostnaden og produksjonskostnadene er høye, er de generelle økonomiske fordelene forholdsvis bedre enn de middels og mykhardenede girene. Prosessen med å realisere tannoverflaten på tannhjulet omfatter i hovedsak varmebehandlingsmetoder som karburering, nitrering, karbonitriding og overflatekjøling (inklusiv induksjon og flammeutslipp). Tabell 1.1 oppsummerer egenskapssammenligningen av forskjellige behandlingsmetoder for gir. Blant dem kan høy limbelastning og kapasitetsmotstand oppnås ved nitrering, men denne metoden har høyere krav til materialkvalitet, behandling og varmebehandling. Nitreringsherdingslaget er grunt, kjernehårdheten er lav, slagfastheten og kantbelastningsmotstanden er dårlig; induksjons-slukings- og flamslokkingsmetodene krever forsiktig forvarming og stramt materialeutvelgelse; mens forbrenningsløsningsmetoden er Teknologien er mer komplisert, men når det gjelder overføring av samme effekt (dreiemoment), har giret som består av slike gir det minste volumet og den minste vekten (samme lagerkapasitet) og den totale prisen er den laveste. Det kan sees at utstyret som er oppnådd ved karburerings- og slukkmetoden, har høyere ytelse enn andre behandlingsmetoder. Derfor er fremgangsmåten for fremstilling av tannoverflateutstyret for tiden hovedsakelig å bruke en lav-karbon legering med høy legering for tannhjulet, og etter karburering og slukking etter skjæreprosessen er tannoverflatenes hardhet over 56HRC, og presisjonen etter sliping er opp til ISO standardnivå 6.
